ASHANILAYA BARNEHJEM I BENGALURU

For en tid tilbake fikk vi her i SevaChildren en forespørsel om å ta i mot praktikanter ved våre prosjekter i India. Les hva jentene syntes om både oppholdet og

SevaChildren

India er et land med store kontraster, og kulturen er så annerledes fra den vestlige kulturen, at det nesten ikke går an å forestille seg. Selv var vi forberedt på kultursjokk (det trodde vi ihvertfall), og det fikk vi. Trafikken, lukta, alle menneskene, støy, alt er så annerledes enn alt annet vi noen gang har opplevd! De første 48 timene levde vi i en slags unntakstilstand, grublende over hvorfor i huleste vi hadde dratt til dette stedet og hvordan vi skulle klare å overleve her de neste månedene.

Nå har vi jobbet to uker på barnehjemmet Ashanilaya, som ligger i storbyen Bengaluru, hovedstaten i den sørlige delstaten Karnataka. Ashanilaya ble grunnlagt i 2001, og i dag er det hjemmet til 11 jenter i alderen 4-19 år.

Vi fant dette barnehjemmet gjennom SevaChildren sine hjemmesider, og kom i kontakt med lederen i India John Fernandes. På vår første dag ved Ashanilaya fikk vi høre om hvordan det hele startet med en liten jente som het Asha. «Asha» betyr håp, og «Ashanilaya» kan oversettes til «Hjem av håp». Navnet illustrerer barnehjemmets ideologi svært godt; de ansatte er svært engasjerte og de er opptatte av at barna skal kunne se for seg en bedre framtid, gå på skole og føle seg elsket og ønsket. Samtidig fikk vi høre om barnas opplevelser før de kom på barnehjemmet; de kommer fra ekstremt fattige kår, de fleste er foreldreløse eller har kun en forelder og noen av dem har opplevd å bli solgt.

Ashanilaya er et barnehjem som er avhengig av donasjoner og faddere som kan støtte barna, i og med at de ikke får noen som helst støtte fra offentlige myndigheter i India. Sevachildren har i flere år bidratt økonomisk ved å gi donasjoner til bestemte programmer eller med fjernadopsjonsordninger. Vårt inntrykk er at Ashanilaya er et barnehjem i god stand, med flott uteområde med lekeplass til barna, fine rom og sunne og næringsrike måltider. Jentene her er veldig høflige, og har plikter som de gjør etter skoletid, de har lekserom med skrivebord, og sykler.

Helga etter vår første arbeidsuke, ble vi med de eldste barna på leir i en landsby som heter Ashagram. Her ligger det et annet barnehjem for gutter.

Barna på Ashanilaya barnehjem, Ashagram barnehjem og i landsbyen smiler, roper «Acca!», gir klemmer og er glade. De leker med steiner på bakken, danser og synger. De har tak over hodet, mennesker som bryr seg om dem, mat og får gå på skole. Dette er mye mer enn veldig mange andre barn i India har. Vi synes likevel at det er viktig å få fram at disse barna fortjener så mye mer. På Ashagram barnehjem hadde barna en halv sparkesykkel å leke med. Denne halve sparkesykkelen og en liten grønn ball uten luft var de eneste lekene vi så i løpet av denne helga. På lørdagskvelden var vi på besøk i landsbyen i nærheten av barnehjemmet. Plutselig ser vi en liten gutt som løper bortover veien. Gutten hadde med seg den andre delen av sparkesykkelen. Da vi prøvde å ta bilde av gutten, så han vettskremt ut og løp videre på veien. Kanskje var den halve sparkesykkelen den eneste leken han hadde også.

Barna i landsbyene bor i hus laget av leire. Dette er farlig fordi når det regner risikerer familiene faktisk at husene raser sammen. Luften inni husene er tett, det er mørkt og gulvet er som bakken utenfor. Barna vi traff på i landsbyen vi besøkte, er barn som venter på å få faddere.

Et viktig mål for Ashanilaya barnehjem er at barna skal kunne forestille seg en bedre framtid for seg selv. Dette er nok vanskelig, fordi flere av disse barna kun har de ansatte på barnehjemmet, og ingen familie. De har heller ingen penger, og deres sosiale posisjon som jenter i det indiske samfunnet gjør det nok veldig vanskelig å faktisk få en bedre framtid.

Som studenter, jenter og fremtidige sosialarbeidere fra vestlig kultur, er det vanskelig å akseptere at dette er hverdagen til så mange i India. De har noe, men det er ikke nok. Vi har tilbrakt mange dager med de eldste jentene på Ashanilaya barnehjem, som er 11-19 år. I motsetning til de fleste jenter i vår kultur, gleder ikke disse jentene seg til å bli eldre og mer selvstendige. Ei jente i India er ikke selvstendig. Usikkerheten om framtiden for disse jentene er nok det som har gjort mest inntrykk. Hva kan man gjøre med dette, og hvordan? Kvinneundertrykkelse er en del av den indiske kulturen, det har vi følt på selv og det har vi merket at jentene ved Ashanilaya barnehjem påvirkes av.

Du kan være med å støtte barnehjemmene og gi jenter i India en bedre framtid ved å gå inn på:

Ashanilaya Orphanage for girls

ASHANILAYA BARNEHJEM I BENGALURU
nb_NO