Det indiske kunnskapsløftet

Indiske myndigheter har for lengst innsett potensialet i sin store unge befolkning, og gitt indiske barn rett til gratis utdanning. Reformen, etter at den trådde i kraft, er både bejublet og utskjelt. Globalt kan den avgjøre om man også i Indias tilfelle kan sette likhetstegn mellom ung og lovende!

Nødvendig reform

Men, en vanlig kommentar fra lærerstanden i de indiske skolene er at de som har tilsyn med barna, forteller at de hverken har tilgang til ordentlig lekeplass eller egnede bygninger og toaletter – fasiliteter som er påkrevd etter loven «Right to Education Act (RTE)». Den gir alle indiske barn i aldersgruppen seks til 14 år rett til gratis utdanning.

Reformen ble innført samme år som de indiske delstatene Himachal og Tamil Nadu ble innlemmet i PISA-undersøkelsen (PISA er en internasjonal sammenlignende undersøkelse av skolesystemene i ulike land). De indiske elevene viste seg da å være nest dårligst, eller dårligst i verden, på alle kunnskaper som ble testet. Og selv om elevene i de to rurale indiske delstatene neppe var helt representative for alle sine landsmenn, er resultatene dårlig nytt for et India som generelt spås en lysende fremtid hvis de kan gjøre nytte av sine mange lyse hoder.

Med innføringen av RTE er håpet imidlertid tent. Men gjennomføringen av reformen varierer sterkt.

Forfall gir frafall

Standarden på indiske offentlige barneskoler overrasker derfor ikke de som er utnevnt av indiske myndigheter til å overvåke implementeringen av RTE-reformen i delstaten Karnataka. De besøker skoler for å sjekke om elevene får alt de har krav på ifølge reformen – inkludert varm lunsj.

I norske ører – som har hørt sitt om hvor vanskelig det er å innføre gratis skolemat i verdens rikeste land – låter reformen nesten for god til å være sann.

«På noen skoler er det for eksempel ikke separat toalett for jenter, slik reformen krever. Det er veldig banalt, men når jentene ikke kan gå på do, er det ikke alltid de tør komme på skolen, og så ender det med at de slutter».

Det samme er begrunnelsen for at uniform, skolebøker og lunsj skal være gratis. Får de ikke gratis mat, må barn fra de fattigste familiene kanskje velge mellom å være borte fra skolen for å jobbe og tjene penger til lunsj, eller sulte på skolen. Og frykten for overgrep for dem som har lang og øde skolevei, kan i tillegg gjøre at de holder seg hjemme.

Dermed blir tissetrengte, sultne og redde barn en del av frafallsstatistikken. Den har riktignok gått den riktige veien det siste tiåret. Men, like etter innføringen av «RTE» opplyste myndighetene at over åtte millioner indiske barn i skolepliktig alder fortsatt ikke gikk på skole. Minister for utvikling av menneskelige ressurser i India har uttalt seg om at indisk skole også mangler over én million lærere.

«Oppmøte er det vi strever aller mest med», bekrefter rektorer ved flere indiske skoler. Her siktes det til elevoppmøte.

For eksempel – ved en skole i et av distriktene langs kysten i delstaten Karnataka ble det sagt: «98 prosent av våre elever er fra fiskerfamilier, hvor foreldrene ikke kan hjelpe til med leksene og helst vil ha med barna til sjøs».

Hemmelige rettigheter.

Blant mange i India er det en reell oppfatning om at  bevisstgjøring er avgjørende for at reformen skal lykkes. Særlig de fattigste vet lite om egne rettigheter. «I slummene holdes ofte informasjonsmøter for foreldre. I dag er deltakerne klare over den gratis skolegangen som myndighetene har innført. Men, i begynnelsen hendte det at foreldre etter slike møter ringte rektor og klagde på at de ville ha tilbake det de hadde betalt for skoleuniformer – en avgift som det jo nå ikke var lov til å innkreve.»

Ved mange skoler er ikke brukerbetaling det verste Indiske organisasjoner har avdekket, men: barn som må bruke skoletiden på å vaske kjøkkenutstyr, toaletter og i enkelte tilfeller lærernes biler.

Babelsk besvær

I et land hvor flere titalls språk brukes i offisielle sammenhenger, kan det være vanskelig å finne et felles til bruk i klasserommet.

Ofte forteller rektorer ved skoler at elevene der får undervisning på det lokale språket  fra første til femte klasse, før engelsk blir undervisningsspråk fra sjette til åttende i tråd med kravene i reformen. Lærerne i skolegården kjenner seg ofte ikke helt igjen.

«De fleste lærerne fortsetter bare på det lokale språket i sjette klasse. Hvordan skal de kunne undervise på engelsk når de ikke mestrer språket selv?» spør en lærer retorisk. Som nyutdannet lærer flyttes man fra skole til skole, og har sett store variasjoner i nivået på undervisning og undervisere. «En av lærerne sier: Jeg har forsøkt å undervise på engelsk her også – som vi jo skal – men selv de eldste barna forstår meg ikke når jeg slår over».

Disiplinen med i dragsuget

At elevene på de høyere trinnene ikke har høyt nok kunnskapsnivå, er noe det er lett å gi «RTE» skylden for. Reformen avskaffet nemlig testene som tidligere måtte bestås for å begynne i neste trinn, og innførte noe som ble kalt «kontinuerlig og omfattende evaluering».

«Elevene blir late, nå kan de bare seile gjennom uten egentlig å lære noe», sier noen av lærerne. Han får til en viss grad støtte i den nasjonale undersøkelsen ASER, utført av en ikkestatlig organisasjon i alle Indias rurale distrikter. Den avdekker en rekke nedslående læringsresultater, som at under halvparten av femteklassingene er i stand til å lese annenklassepensum.

Andelen lesedyktige har sunket siden innføringen av RTE i 2010. Inne på rektors kontor er synet på reformen likevel optimistisk.

«Utdanningssystemet blir stadig bedre. Før ble elevene bare forelest alt av pensum», uttaler en rektor ved en av skolene i Karnataka.

Flere aktivister i India er enige med denne rektoren i Karnataka om «kampen mot gammeldags puggementalitet». En av disse aktivistene er en av initiativtagerne til den landsomfattende kampanjen «NineisMine», med krav om at ni prosent av indisk BNP settes av til barns helse og utdanning. I likhet med mange andre er han like entusiastisk til reformen som han er skuffet over gjennomføringen.

Privatskole for alle pengene

For mange indiske foreldre har landets offentlige skole lenge fortont seg som en vits. ASER-rapporten viser at nesten en fjerdedel av indiske barn går i privatskole.

«Privatskolene er med RTE pålagt å tilby en fjerdedel av sine skoleplasser gratis til medlemmer av Indias såkalte «scheduled castes and tribes» og barn som lever under fattigdomsgrensen. Derfor har motstanden mot reformen vært stor»!

Står på viljen

Når reformen nå er innført, er det delte meninger om hvorvidt alle gode ting er RTE. «Noe pessimistisk sier mange i India: Vi kan koste på oss gode lover i India. Alle vet de ikke vil implementeres uansett». Men, mange tror reformen kan gjøre en forskjell, «men det blir først når folk forstår hvilke rettigheter som følger med.»

Om det indiske utdanningssystemet vil makte å løfte barna i skolegården fra fiskerbakgrunn og til vår forestilling om den indiske IT-gründeren, legen eller ingeniøren, avhenger av hvorvidt reformen kan skape skoler der barna ikke trenger å være språkforvirret, tissetrengte, sultne eller redde.

Se godt på ovennevnte bilde – forskjell på offentlig og privat skole!
Det indiske kunnskapsløftet
nb_NO